Når barnet ditt ønsker å bli vegetarianer/veganer

Jeg er så heldig at jeg har møtt flere unge mennesker som er veganere. De er virkelig reflekterte, empatiske, sterke og modige mennesker. Dessverre er ikke livet alltid enkelt for disse unge jentene og guttene. Og vanskelighetene kommer helt utrolig nok hjemmefra. Foreldre som får panikk over at barna ikke lengre vil spise kjøtt, og prøver å straffe vegetarismen ut av dem. Tar fra dem lommepenger, pc, julegaver fordi han eller hun ikke lengre ønsker å spise dyr eller produkter som kommer fra dyr.
Jeg synes dette er merkelig og det gjør meg sint. Foreldre som oppdrar barna til å være snille mot dyr, men blir sint når dette manifisterer seg til å gjelde ALLE dyr. Ikke bare de vi gir navn. 

Jeg har hørt om foreldre, som etter søken på råd, får beskjed om å bare gi barnet potet og kokte grønnsaker. At de med vilje skal bli feilernært, bli slapp og syk, bare for at mor og far kan si "Hva var det jeg sa? Vegetarisme er ikke bra for deg".
Vegetarisme er bra for alle! Det som ikke er bra, er å nekte barnet ditt mat! Hvorfor viser det seg gang på gang i slike situasjoner at det er de voksne som trasser, mens barnet gjør det som føles rett?

Hvilken person ønsker du ditt barn skal vokse opp til å bli?

Jeg har samlet noen historier fra tenåringer som har blitt veganere:

Mamma og pappa var veldig skeptiske i starten. Startet å kutte melk egg og kjøtt utenom vilt. Da jeg en uke senere ville kutte vilt ble pappa dritsur og begynte å nekte meg å gjøre alt mulig rart (jobbe hos Dyrebeskyttelsen, dra til byen etc.). Var da jeg endte med å ha min første sultestreik. Kuttet fisk ca. et halvt år senere. Da ble det også villt oppstyr, og detsamme skjedde. Sultestreik 2 varte i 2 dager og så var jeg veganer . Nå lager jeg mat selv hver dag. De støtter meg sånn halvveis i det å ha tatt et standpunkt selv osv., selv om jeg tror de tenker at jeg blir litt hjernevaska av Noah-eller noe  får også penger til mat så lenge jeg kjøper inn selv.

Utrolig tøft. Tenk å måtte gå på sultestreik for å leve opp til sine egne verdier. Foreldrene burde være stolte over å ha oppdratt en gutt med et så stort hjerte. Hvor mange 16-åringer bruker egentlig sin fritid til å hjelpe dyr i nød? Noen foreldre bekymrer seg over alkohol, sex og tobakk. Andre klager over at barna spiser for mange grønnsaker og bryr seg om rettferdighet. Det setter ting i perspektiv.

Både foreldrene mine og besteforeldre var veldig skreptiske i begynnelsen da jeg ble veganer, mor min sa jeg hørtes hjernevaska ut og som jeg hadde blitt medlem av en kult. Jeg hadde vert veggis lenge ni år før, ble litt motstand da jeg ikke lenger skulle spise fisk ( noe som jeg måtte! ha pga D er jo sunt) ennå er det mest dette sunne som er vanskeligst å forklare, de er overbevist om at litt av alt, skader ikke. 

Det finnes mange fordommer og uvitenhet om vegansime der ute. Og det er kanskje ikke så rart når vi hele tiden blir bombadert med reklamer som prøver å overbevise deg om at du trenger produktet deres. Tine snakker om kalsium fra melk, men ikke om hvor kua får kalsiumet sitt fra. Det finnes mange gode vegetariske kilder til nesten alle vitaminer og mineraler. Og de vi bør være påpasselige med er lett å ta tilskudd av. Det finnes sunne og usunne måte å være veganer på. Å ikke spise, er en usunn måte.

Pappa sa at jeg fikk spise gress, foreldrene mine klagde til rådgiveren på skolen som var imot det og de var ganske skeptiske. Mamma leste opp fra bibelen at Jesus spiste fisk og ga disiplene og mente at jeg skulle spise det. Viste mamma noen sider fra Dyrevernalliansen som hun kalte propaganda, og mamma sier at jeg ikke kan spise noen ting. Så jeg er ikke så heldig med det akkurat.

Det forundrer meg alltid at informasjon som kommer fra dyrevernsorganisasjoner etc, blir sett på som propeganda mens reklame fra produsenter som PRØVER Å SELGE DEG NOE blir sett på som en sannhet. Kritikken er virkelig rettet mot feil instans. Og for de som prøver å dra Jesus inn i bildet. Hva tror du han selv ville gjort? Tvunget sitt barn til å snu ryggen bort fra barmhjertighet?

Mamma tok det dårlig da jeg ble vegetarianer, og enda dårligere da jeg ble veganer  Har vært mye frustrasjon der. Hun klaget over at det var så vanskelig å lage middag til meg, og at jeg ikke kunne spise noenting. Selv om jeg har laget min egen mat siden jeg var 12 år gammel... Det er først i det siste hun har begynt å vise respekt for valget mitt, og prøvd ut litt forskjellige retter når jeg kommer på besøk. Jeg holdt på å gå i bakken da hun kom med soyaost og soyarømme til meg! Men jeg tror mye av dette bunner i at hun ikke forstår hva vegansk er, og at hun er vant til et typisk norsk kosthold med masse kjøttkaker, pølser osv. Hun klarer liksom ikke å tenke utenfor den boksen... I tillegg tror jeg hun rett og slett ikke forstår skadene og konsekvensene av all kjøttspisingen. Men det er tegn til bedring, og det er alt jeg ber om 

 Det er fint å se at det for mange blir bedre etterhvert. Men hva har skjedd med forholdet på veien? Det er tøft å måtte gå igjennom noe alene på en tid i livet hvor man kan trenge ekstra støtte og veiledning.

Når jeg snakker med Pappa og stemor om veganting kaller de meg ekstremt, og sier jeg jeg ikke kan drive å redde alle.. De bryr seg derimot lite om næringstoffer og slikt. De er ikke serlig sunne og spiser for det meste bare kjøtt selv. 
Mamma er mer positiv heldigvis. Hun er litt redd jeg ikke skal få i meg de næringstoffene jeg trenger, og ramser opp masse tillskudd jeg bør ta. Jeg svarer med at så lenge jeg får b12 og hun handler det av mat som jeg ber om, så har jeg full kontroll. Hun sier også at jeg må bidra en del med matlaging osv, men det er helt greit. Har et lite håp om at det finnes en veganer gjemt inni henne, får se hva tiden bringer. Kanskje hun kommer snikende etter en dag 

Barn har godt av et sunt, vegetarisk kosthold.

Mange foreldre er nok bekymret for om barnet vil få i seg nok næringsstoffer. Og det er helt greit. Men gjør noe med det! Les om vegetarisk ernæring og forvent at barnet skal gjøre det samme. Det vil være lærerikt for begge to og du som mor/far vil ha kunnskapen til å se om barnet gjør noe feil. 

Når barna blir forlatt til seg selv spiser de som oftest bare tilbehøret du har laget til middag. Poteter, noen grønnsaker, kanskje ris. De tar bort kjøttet, men får ikke annledningen til å tilsette noe ekstra. 

Da jeg var på helseseminar arrangert av Norsk Vegetarforening, var det en far der som kom med sin datter. Det varmer virkelig at det finnes foreldre som tar sine barn på alvor, bryr seg og aktivt oppsøker informasjon. 

Mamma syntes det var vanskelig å vite hva man skulle lage, og ville ikke kjøpe og lage dobbel middag (tar tid og er dyrt). Jeg tror også hun følte skam da jeg protesterte på at maten hennes var usunn og lite næringsrik. Men etter at jeg leste rundt på nett og kunne vise konkrete oppskrifter på mat som var rask og billig løsna det litt, og selv om hun aldri har forstått det har hun godtatt at det er sånn jeg er. Hun syntes det var vanskelig å ha "den ene ungen som ikke var som andre", og var nok av den oppfatningen at det var et tenåringsopprør. Nå i ettertid er hun veldig stolt og har innsett at hun er heldig som har en datter som tenker selvstendig.

Vegansk mat er mer enn salat

Jeg forstår godt at det er tungvindt å lage to middager. Og jeg klarer ikke forstå hvorfor noen orker å gjøre det i det hele tatt. Som når jeg blir invitert på middag, og jeg og barna får en type mat, mens de andre spiser noe annet. Som om maten vår er noe spesielt som ingen andre kan spise. Hvorfor gjøre ting mer tungvindt enn det trenger å være?
En løsning her er at barnet lærer å lage maten sin selv. Å ha erfaring med matlaging vil være suverent på lang sikt når han eller hun flytter hjemmefra. Det skaper også matglede.
Bidra med råvarene og gjør det lett og enkelt for vegetarianeren å lage sin egen mat.
Jeg vil anbefale at dere et par ganger i uken spiser en felles vegansk middag. Det er koselig å forenes om et måltid alle kan spise. Du kan også på den måten lære mer om vegetarisk mat, se hvor store mulighetene er og selv oppleve hvor smakfult og spennende vegetarmat kan være. I tillegg gjør du noe viktig for miljø, dyr og helse. Seriøst. Du dør ikke av å ikke ha kjøtt til hvert måltid. Tvert imot.
Noen middager kan også fint forenes med en vegansk versjon. Kjøttkaker for eksemepel. Lag sausen vegansk, og vegetarianeren kan spise sine egne kjøttkaker av soya, grønnsaker, linser osv mens dere deler tilbehøret.

Konstant hetsing og nedlatende snakking fra faren min om at jeg er syk fordi jeg må jo ha tvangstanker om hva jeg ikke kan spise og hvilke mennesker jeg kan tro på. "Man er syk hvis man ikke spiser egg, fisk og kjøtt. Man må ha det...Har jo sagt det flere ganger før, men det går aldri inn hos deg.." Rett før jeg får meg falsk ID og reiser til andre siden av kloden. Fuck my life, eller noe sånt. Noen ganger er det sykt vanskelig å være et godhjerta og omtenksomt menneske!

Nok mat er viktig for konsentrasjonen

Tenk å ødelegge forholdet du har til ditt barn på grunn av mat.. Er det dette eksempelet du ønsker å være?

I det siste har jeg lurt litt på om jeg faktisk greier å være veganer. Jeg er drittlei av å lage hver dag, vi har aldri mat jeg kan lage noe av for mamma og lillebror lever på posesuppe og det tar mye tid som jeg trenger til lekser og dyra. Den siste uka har jeg spist en banan, tre appelsiner og et eple + en boks kikerter og et rundstykke og en avokado. Vekta raser og nå er jeg syk. Det er slett ikke sunt :/ Hun merker jo ikke at jeg ikke spiser, hun sier bare at "du ser så bleik ut, dette veganske kostholdet er ikke bra for deg"

Her er det tydelig at det ikke er det veganske kostholdet som er skylden i at hun ikke føler seg bra. Hun får ikke den maten hun trenger fordi hennes mor nekter henne sunn mat. Det går utover helsen og skolepresentasjon. Hun må kjøpe sin egen mat for lommepenger og er rett og slett sulten. Moren nekter å se sin destruktive atferd og skylder på veganismen. Heldigvis støtter vi veganere hverandre og dro jenta med på treff og feitet henne opp litt.

Vær så snill. Har du et barn som ønsker å bli vegetarianer, ta ønsket på alvor. Tenårene er vanskelig nok om ikke de blir mobbet og motarbeidet av sine egne foreldre. Pick your battles. Er vegetarisme det største problemet du har, er du nok heldig. Det er svært sjelden at unge blir vegetarianere for å gjøre foreldrene sint, men skulle det allikevel være grunnen, er løsningen egentlig å gå på limpinnen? Det blir ikke et tenåringsopprør om foreldrene er helt med på den, tross alt.

 Jeg spurte om jeg kunne ble vegetarianer når jeg var 10. "liker du grønnsaker da?" "ehm.. nei.." "Liker du bønner da?" "ehm.. nei.." Og da ble saken lagt på hylla i to år.
Så ble pappa nesten veggis.
Da ble selvfølgelig jeg det også. Jeg bor ikke hjemme lenger da, men spiser nå helt vegansk og får alltid vegan mat når jeg er hjemme, som pappa mekker til meg  omnomnom 
Og liker jeg grønnsaker og bønner nå? Sitter her å drikke grønn smoothie! 

Se forskjellen fra opplevelsen til en som fikk støtte mot de som blir overlatt til seg selv, og tenk på hvilket forhold du selv ønsker å ha til ditt barn, hvilke opplevelser du ønsker å gi henne.